
Eg har vore på retreat eit døgn. Eg visste ikkje kva det var før eg kom der. Retreat viste seg å vere avslapping, ro og meditasjon. Noko som var veldig bra for meg!
Der tenkte eg nokre tankar om Matt
14:22-33..Les ein historie gjennom mine auge:) Del to kjem på søndag!
Det var storm, Peter var eigentleg trygg i båten saman med dei andre. Men dei var redde når dei såg han, gåande på vatnet. I mens dei andre ropte og peika mot skikkelsen, kjente Peter han igjen. Og han ropte til Jesus gjennom stormen:
-Er det verkeleg deg, så sei at eg skal komme ut til deg på vatnet!
-KOM, sa Jesus...
Oi, der hadde han verkeleg gjort det store! Invitert seg sjølv til å hoppe ut or den trygge båten midt i ein storm. Det var det dei andre disiplane tenkte då Peter sprang mot ripa for å gå mot Jesus. Men Peter tenkte berre:
-Det er Jesus! Eg skal få gå på vatnet med Han!!
Han hoppa or båten, og tenkte ikkje meir over vatnet under beina, en at det skulle vore fastland. Han såg på Jesus, utan å tenkje seg om. Han gjekk med modige skritt over dei kalde bølgjetoppane. Han kunne tilogmed sjå anletet til sin gode ven og herre i måneljoset, enndå det framleis var ganske monge meter mellom dei.
Brått høyrte han noko som ropte, eller brølte mot han! Det var ei gigantisk bølgje på veg rett mot han. Han kjente at balansen vingla att og fram, underlaget han gjekk på var så ustødig. Ei salt bølgje smalt rett i anletet hans. Og han kjente at pusten vart slått ut or han.
-Nei! kvar er Jesus?? Alt eg ser eg bølgjer, kulde og vind! Tenkte han.
Han kjende at det kalde vatnet drog i føtene, og steig sakte oppover beina. Han skreik av kulde og frykt. Enndå ei bølgje slo over kroppen. Denne gongen trudde han at den skulle dra han heilt under med seg. Men på eit mirakuløst vis hadde han fortsatt armane og hovudet over vatnet.
Med sine siste krefter trakk han eit djupt pust, og ropte av full røyst:
-JESUS! REDD MEG!!
I det same sekundet han nevna navnet Hans, kjende han ei hand gripe fast om armen og dra han ut or kulden.